EKTE KJÆRLIGHET

i nabolaget!



Foto: Sturla Strand

 

Når jeg tenker på avdøde Hans Jacob Hansen, soning til tusen, så tenker jeg selvfølgelig på kjøpmannen som til sin siste arbeidsdag holdt ut i den gammeldagse kolonialforretningen i Thornegården fra hollendertiden.

 

Av Svein-H. Strand
 

Bak en bred, lang og solid tredisk sto han og damene som hjalp til med å få de tungvinte hjulene til å gå rundt.

Ved disken bestilte du det du skulle ha. På disken kom det, og den minste ting med pris ble sirlig skrevet ned på blokka og hodesummert, før notaen ble revet av og presentert – med spørsmål om du skulle betale nå eller sette det ”i boka”.

Ble det mye varer å dra på, kunne du få dem levert hjemme på dørstokken og kanskje enda lengre. Garantert.

Om ikke så brått.

Det ble vel bortimot norsk rekord i landhandleri, til sist på 1970-tallet, enda ”boka” i firma Aimar Hansen & Søn var litt for stor, kan jeg tenke meg.

Men noen videre beretning om kjøpmannen Hans Jacob og hans kolonialhandel får bli en annen skål. Det er nemlig et spesielt bilde som stadig dukker opp når jeg tenker på ham. Et bilde i bokstavelig forstand. Tatt i hagen bak Thorne-gården en deilig sonsk sommerdag. Hans Jacob i pensjonistlykkelig positur sammen med Herr Elghunden Klang, som åpenbart var sin herres beste venn, og vice versa.

Ja, det måtte være ekte kjærlighet, det der!

Men så var han, altså Klang, til gjengjeld jevnt over svært så unådig innstilt overfor andre som måtte nærme seg hans ikke altfor vakre legeme – eller Hans Jacobs legeme, for den saks skyld!

Heldigvis hadde Hans Jacob ham alltid i band.

Fra tid til annen hadde jeg min gange gjennom Thorne-hagen. Men så sant det var mulig, så gikk jeg ikke der når Klang var ute. Det var i høyeste grad å friste skjebnen. Thorne-hagen var Klangs udiskutable territorium, sommer, høst, vinter og vår. Han var programmessig frenetisk sylkvass – både i kjeften og i geberden – om enn folk gikk i stor bue rundt ham. Og bandet hans var veldig langt!

Men det er disse miraklene, da. En gang kom jeg i bra fart gjennom hagen. Tenkte ikke på Klang i det hele tatt, og ikke var han å se heller.  

Men så var han der likevel! Lå bare stille og veldig lavt i terrenget bak det svære lindetreet, som vi naboer da som nå kaller Hansen-treet, og voktet på ei frekk skjære. Denne ene oppgaven konsentrerte han seg så voldsomt om, at han ikke engang enset katta som skjelvende smøyg seg forbi i gresset.

Vi ble var hverandre først da bare et par meter skilte oss. Noe som i denne sammenheng tilsvarte noen centimeter, vil jeg tro. Jeg var på det nærmeste fortapt. Om jeg da ikke tok til kamp. Det var i sannhet The Point of No Return!

For ikke å gjøre en kort historie lang:

 

Overraskelsesmomentet hadde en overveldende virkning på dyret i Klang. Han ble liksom helt paff og rar, og bare tuslet av gårde for å finne han far.

Så han hadde forsåvidt rett, fader Hans Jacob, når han med styrke hevdet at ”Klang – han er egentlig så snill, så! Han bare passer på meg, skjønner du.”  

– Klang og jeg skal vandre sammen på de evige jaktmarker, sa han også en gang.  

Et annet bilde som dukker opp, er en smørblid Hans Jacob med mørk sjåførlue bak rattet i den ravnsvarte Forden sin. En Ford Taunus 1963-modell var det. En innmari blank-flott doning. Men så ble den omtrent ikke brukt heller.

Stort sett bare på noen sommersøndager – søndager med sol og tørr vei.  

Da kjørte Hans Jacob og hushjelpen en veldig sakte søndagstur.  

Og når Taunusen ikke ble brukt, sto den lunt og trygt i ”stallen” i bakgården. Der kunne ikke engang ei katte tisse på dekkene. Ikke rart at den alltid så ut som den kom rett fra fabrikken. 

Det var egentlig som et eventyr, alt sammen. Du snakker om nærmiljø!

Opprinnelig publisert i Lokalmagasinet.no 2003
Herison Her i Son Vestby kommune portal startside havn kyst kultur kystkultur opplevelser Oslofjorden Akershus
web: info helgeland